Laugtun

FORORD

I dansk (norsk) hundelitteratur er det ikke mange opplysninger å hente om pyrenéerhunden.
Dette forsøker jeg å rette på med denne lille boken, hvor jeg tildels forteller om rasens historie og dens karakter, og tildels forsøker å gi de viktigste, praktiske opplysninger til nye pyrenéerhund-eiere.
Emner av mer generell art, slik som avl, sykdommer, dressur og utstillinger, er kun tatt med ganske kort og kun med ting som er spesielt for pyrenéerhunden.
Det er mitt håp, at boken kan være til glede for pyrenéerhund-eiere, men spesielt at den kan medvirke til at valpekjøpere kun anskaffer seg en pyrenéer-valp hvis de er innstilt på oppta en slik hund i sin familie i et helt hundeliv.

Birte Brejl

Som pyrenéerhundens utseende er en funksjon til de krav som har vært stilt til den som gjeterhund, slik er også dens karakter formet av det arbeid den er skapt til.

En av de eldste fortellinger man har om Pyrenéerhunden, kanskje bare en legende, forteller om hvordan pyrenéerhunden ble brukt som vakthunder på borgen i Foix, i pyreneene, en gang i middelalderen. Det fortelles, at de var fantastisk effektive og at de hadde en utrolig evne til å skille venn fra fiende og at de aldri angrep hederlige mennesker.
En gang holdt det nesten på å gå galt, i det en offiser en kveld gikk ut forkledd som en landstryker. Dette gjorde han for å sette hundene på prøve. Hundene oppdaget ham med en gang og dyttet ham overende på bakken, men heldigvis gjenkjente de ham før det skjedde ham noe.

I likhet med denne fortellingen, handler de fleste historier om pyrenéerhunden. Hvor fremragende de var som vakthunder, enten det var saueflokken eller deres herres hjem de skulle beskytte, og det er derfor ikke merkelig, at de fleste pyreneerhunder stadig har et utpreget vaktinstinkt. Men samtidig har de alltid hatt et godt rykte på seg for å skille mellom ærlige mennesker og de som utgjør en trussel mot deres familie eller dens eiendom. At gjeternes hunder ikke har vært utemmede villdyr, som angrep alt og alle, fremgår også av at deres "yndlingssted", når de var hjemme i landsbyen, var husets dørmatte. Det i så stor grad at de fikk tilnavnet "dørmatten". De må altså ha vært pålitelige og ufarlige ovenfor de menneskene som til daglig var i deres omgivelser.

Og det er nettopp slik den typiske pyreneer skal være; vaktsom, men samtidig rolig og avbalansert og alltid villig til å akseptere familiens venner og gjester.

I en fransk bok fortelles det, at når mørket falt på, og sauene var drevet inn i innhegningene for natten, gikk gjeterne inn i sine hytter, men deres "patouer" derimot ble igjen ute. De prøvde aldri å komme seg inn i hyttene, men valgte selv sitt sted for natten, det de hadde full oversikt over saueflokken, og der forble de på vakt.

I en engelsk hundebok fra 1911 er det skrevet; " Så pålitelige var disse hundene, at deres herre kunne forlate dem og sauene i opptil 3 dager, og allikevel vite at både sauene og hundene var på plass når han kom tilbake."

Det er klart, at en hund som kunne arbeide uten støtte fra sin herre, har vært en selvstendig og uavhengig hund, med sine egne meninger og i stand til å ta sine egne avgjørelser.
Nettopp disse karakteregenskapene er i dag karakteristiske for en pyreneerhund. Det finnes ikke noe underdanig over dens vesen, og den kan til tider virke litt sta.
Så den som ønsker en hund, med et blikk som hele tiden henger ved sin herres ansikt, for oppfatte hans minste vink, gjør nok klokest i å ikke anskaffe seg en pyreneerhund.


To andre av dens egenskaper finner vi igjen i en av de tidligste franske standarder for rasen:" Fordi den er i besittelse av et mot utover all forventning, kombinert med en enorm styrke og kraftige kjever, er det ingenting som kan stoppe den eller få den til å trekke seg tilbake.
Om natten bjeffer den med jevne mellomrom, for å vise at den holder vakt. Den sover ikke et øyeblikk, men inspiserer de nærliggende områdene uten å løpe for langt bort. Får den teft av rovdyr, vender den ikke tilbake før den vet at faren for flokken er jaget bort.
Den riktige pyreneer sover aldri om natten, men kun om dagen.
Den skiller seg ut i fra de andre store rasene med sin hengivenhet ovenfor alt den er satt til vakte; spesielt barn. "

Av denne gamle standarden, utarbeidet av folk som var fortrolig med pyrenéerhunden i dens opprinnelige miljø, kan man se at pyrenéerhunden alltid har vært meget barnevennlig. Dette er heldigvis fremdeles det normale og standarden gir også en forklaring på den "kjedelige" vanen (uvanen) pyreneeren har med å bjeffe mye.

" Fordi hundens eier tydelig kan høre forskjell på om det kommer noen, eller om hunden bare bjeffer for å fortelle at den passer på, har dette utvilsomt vært en beroligende lyd for gjeterne i deres arbeid. " Det er dessverre ikke mange naboer i dag som verdsetter denne form for trygghet.

Utover de her nevnte egenskapene, er det to egenskaper til som må betraktes som typiske. Pyrenéerne er i forhold til andre store raser, veldig foretaksomme og meget tålmodige og som sjeldent lar seg provosere. Pyrenéerhunden har i likhet med de andre raser, veldig foretaksomme og meget tålmodige og som sjeldent lar seg provosere. Pyrenéerhunden har i likhet med de andre husdyrvakthundrasene, et noe spesielt temperament, og det viser seg spesielt når man skal dressere og oppdra dem.

Erfaringer fra USA, viser at kun raser med fortid som husdyrvakthunder, er egnet til dette arbeid i dag.
Ved å se på hvilke egenskaper man ønsker hos disse hundene, får man også forståelse for deres psyke, som igjen kan gjøre dressuren lettere.

En husdyrvakthund er en selvstendig hund og lydighet er en egenskap man ikke har hatt bruk for, og derfor har man heller ikke lagt vekt på denne egenskapen ved avl.
Tvert i mot; en hund som passet sitt arbeid, uten ordre fra gjetere, eller kanskje t.o.m. gikk i mot gjeterens ordre, var den beste hunden. En slik hund var også en hund som likte bestemme selv, for det nyttet ikke at den i tide og utide kom rennende tilbake til gjeteren for å få hans anerkjennelse.

Derfor har vi i dag, en hund som nok er mottakelig for ros og som gjerne arbeider for sin fører - til en viss grad - men også en hund som fort blir lei av lydighetsdressur. Man må ikke forvente, at hunden vil utføre, en i dens øyne, kjedelig øvelse igjen og igjen, bare for å få førerens ros til belønning, slik man ser mange andre raser gjøre.
Det er derfor av stor betydning, at man øver den samme øvelsen i korte perioder og varierer den samme øvelsen så mye som mulig. Man bør avslutte mens hunden synes det er morsomt.

Den tredje tingen man ønsker seg av en husdyrvakthund, men som også gjør lydighetsdressur mer vanskelig, er at hunden ikke bør handle overilet, for ikke å skremme sauene, men derimot tenke som om før den handler. Man vil ofte se, at pyreneerhunder reagerer på dressursmetoder på den måten, at de venter et øyeblikk med å utføre ordren, som om de tenker; hva vil han/hun ? Selv om de deretter reagerer på den tiltenkte måten, gjør den lille pausen sitt til, at ordren ikke medfører en refleksmessig lydighet.

De fleste husdyrvakthunder er ikke i besittelse av noe særlig jaktinstinkt, og dette er meget ønskelig i deres opprinnelige miljø, men ikke alltid like hensiktsmessig ved dressursarbeid.

Forstår man at disse hundene er avlet med andre egenskaper for øye, enn de raser man normalt har brukt til dressur, og at de derfor ofte reagerer annerledes på dressurmetoder og at man nok må legge hodet litt i bløt, for å tenke ut hvordan man oppnår de beste resultater med sin hund, så kan man ha stor glede og nytte av å dressere sin pyreneer.

Sauevakt-hundens manglende jaktinstinkt henger også sammen med svaret på et spørsmål jeg har undret meg over i mange år.

Alle steder, hvor man foruten en husdyrvakthund også hadde behov for en hund som kunne drive flokken, har man utviklet to forskjellige raser. De stedene i Europa, hvor de store hvite hundene kommer i fra, finnes det også en mindre hund med rufsete hårelag, til ivareta arbeidet med å drive flokken.

Hvorfor har man ikke kombinert alle de egenskapene man har bruk for i én og samme hund?
Det skulle vel ikke være umulig å avle fram en fårehund, som var stor og sterk nok til at den også kunne beskytte flokken?

Det viser seg imidlertid, at det ikke skyldtes egenskaper hos hundene som gjør dette umulig, men derimot egenskaper hos sauene.

En fårehund, som samler og driver en flokk sauer, benytter en medfødt adferd som nøye svarer til den ulveflokken bruker, når den innleder jakten på et byttedyr.

Og sauene - de gjenkjenner instinktivt denne adferden og blir urolige - og bare at en fårehund er tilstede, medfører ofte en viss uro i saueflokken.
Husdyrvakthunder, som tilbringer all sin tid hos saueflokken, må derfor ha sauenes fulle tillit og det viser seg også, at disse hundene helt aksepteres som medlemmer av flokken. I lammesesongen, når sauene er mest nervøse, kan vakthundene være tilsammens med dem, uten å forårsake den minste uro.
Det er klart, at en slik tillit, viser sauene kun den hund som aldri finner på å oppføre seg som "en jagende ulv".

En særegen og positiv egenskap mange pyreneerhunder er i besittelse av, er den meget store følsomhet og forståelse for alt som er lite og svakt.
De samme hundene, som er sinte voktere for sin flokk, er ytterst blide overfor små lam og de viser stor omsorg for syke og svake dyr.
Denne følsomheten kjennetegner mange pyreneerhunder i sin omgang med små barn og syke mennesker. Uttrykket; "den vet ikke hvor sterk den er", blir gjort til skamme.


Pyrenéerhunden, er i følge sin standard, en imponerende kraftig bygget hund, som samtidig gir inntrykk av en viss eleganse. Skulderhøyden er 65-72 cm for tisper og 70-80 cm for hanner. Vekten er henholdsvis ca. 45 kg for tisper og 60 kg for hanner.

Hundens proporsjoner skal være harmoniske, uten overdrivelser, og bevegelsene bør være lette og samtidige. Pelsen skal være lang og lett, og fargen er enten ren hvit eller hvit m/tegninger i gult, grått eller brunt. Tegningene kan finnes på ører, hode eller halerot og enkelte flekker på kroppen er tillatt. Hvite hunder og hunder m/ tegninger, som går under betegnelsen hvit/blaireau, er like korrekte. Fargen på snuten skal være sort.

Noe som er særegent for Pyrenéerhunden og som standarden forlanger, er dobbelt ulveklo på bakbena. Disse skal være utviklet som to riktige tær med knokler inni. De sitter normalt tettere til resten av poten på en pyreneer enn på andre raser. På andre raser er ulvekloen som oftest lite utviklet og den blir derfor fjernet. På forbena er ulvekloen den femte tåen og den sitter et stykke opp på innersiden av forbena.

Det har vært mange gjetninger om hvilken nytte hunden hadde av denne ulvekloen.
Noen har foreslått, at den forstørrede bakpoten skulle være egnet til å bremse ned i steile fjellskråninger, eller å sikre fotfestet i snø og på isete fjellsider.
Det eneste som er helt sikkert er, at fjellbøndene i rasens hjemland, lange har betraktet den dobbelte ulvekloen som et tegn på raserenhet, mens enkelt ulveklo eller manglende ulveklo ble betraktet som et tegn på innkrysning av andre raser.

Dette var grunnen til at den ble tatt med da man skrev den første standarden for rasen.
Er man interessert i avl eller utstilling, må man studere standarden grundig.

Den voksne pyrenéerhunds imponerende og vakre utseende eller valpens uimotståelige charme, er begge en årsak til at folk faller for en pyreneerhund. De foretar et impulskjøp, uten å ha overveid om de har de rette forhold til å eie en slik hund.

Mange er de tilfellene, hvor unge pyreneerhunder må skifte hjem. Hva hundevenner må mene, om folk som kjøper en pyreneervvalp og 8 mnd.. senere står og vil selge den, fordi den har blitt for stor eller rett og slett fordi den røyter for mye, egner seg ikke til gjenfortelle her.
Tenker man seg imidlertid om innen man kjøper en pyreneerhund og behandler sin valp fornuftig, er det all mulig grunn til å tro, at et eierskap vil bli til mangeårig glede for begge parter.