Sommeren 2008 var det jeg, Katrine Berg-Hansen, som fikk den store glede og ære av å være gjeter i Utladalen. Jeg hadde lett etter en annerledes sommerjobb, og da Trygve, fjorårets gjeter, kom med forslaget at jeg kunne være gjeter i Jotunheimen sto jubelen i taket. Lite viste jeg da om jobben, men at jeg skulle få en "kollega" som het Sofhus virket betryggende.

Utladalen og dens sidedaler ligger vest i Jotunheimen. I et fantastisk naturskjønt område, med høye spisse fjell og mektige breer, har to sauebønder fra Fortun i Luster kommune gjenopptatt beitetradisjonen etter flere års avbrekk grunnet rovdyrproblemer. I dette området har i utgangspunktet beitedyr fortrinnsrett, det vil si at det ikke skal være rovdyr der. Men øst i Jotunheimen er det områder hvor rovdyrene er prioritert og hvem har innbilt seg at jerven kjenner disse grensene som faktisk bare er en strek på et kart?
Jerv har altså vært hovedproblemet i Utladalen så de siste fem årene har de hatt gjeter i området. Og i fjor sommer kom nok den beste gjeteren til dalen, nemlig pyreneeren Sofhus.

Utladalen har som sagt lange beitetradisjoner som strekker seg flere hundre år tilbake. Det finnes rester etter flere støler og gårder (bla Vormeli og den kjente turisthytta Skogadalsbøen), og det er en meget rik og frodig vegetasjon i området. Det området sauene beiter på ligger mellom 800 og 1500 moh og grunnet beitedyr er det er ingen skog der. Området begrenses naturlig av elver, breer og fjellpass. Gjeteren har hovedbase på ei hytte midt i området, med enda ei hytte til disposisjon.

Det var i år ca 550 sau (+ gjeter og hund) som ble drevet over fjellet i midten av juni. Og vi startet patruljeringen i området for å se etter at alt var som det skulle og at jerven holdt seg unna. I begynnelsen hadde jeg Sofhus i bånd, men etter hvert som vi ble bedre kjent hadde jeg ham løs. Sofhus fikk da friheten til å snuse rundt, sjekke ut mistenkelige lukter og markere der han ville. Dette fungerte veldig godt og Sofhus lærte rakst noen enkle kommandoer om å vente på meg, komme til meg og gå bak meg der det trengtes. Vi gikk i gjennomsnitt 10-15 km daglig. Sofhus var sliten i begynnelsen av sesongen, men kom i form etter hvert og ble da veldig ivrig.

Sofhus er en veldig snill og fortrolig hund, som gjerne vil hilse på alle fotturistene som kom forbi. Han er også glad i sauene, men det var ikke alle sauene som var like begeistret for ham. Dette skyldes nok at Sofhus bare bor sammen med halve flokken på vinterstid. Det hadde nok vært en fordel om alle sauene kjente ham fra det trygge sauefjøset.
Det var heller ikke noe problem å møte andre hunder når vi var ute på tur. Sofhus er veldig vennlig og ville bare hilse. Men kom de opp til hytta vår, ja da var de ikke like populære. Han viste straks hvem som var herre der, og holdt dem på avstand.
Under sauesanken i september fikk jeg se en side av Sofhus jeg aldri hadde sett før. Vi fant nemlig et lam som lå for døden (av naturlige årsaker). Og da Sofhus kom til lammet og kjente lukta av den uskyldige border collien Sputnik som tusla rundt der, fløy han på ham. Sofhus ville ikke ha border collien nær det syke lammet. Jeg hadde store problemer med å få Sofhus med meg vekk fra åstedet, for han ville være der og beskytte lammet. Det var helt tydelig!

Etter hovedsanken var det bare to søyer og sju lam som manglet. Bare et lam som mest sannsynlig var tatt av jerv hadde vi funnet, det vil si, hadde Sofhus funnet!
Det var dermed et faktum at sommeren 2008 ble en god beitesesong med svært lite tap. Lammene hadde også gode vekter etter og fått gått i fred på et så rikt beite som det er i Utladalen og dens sidedaler. Sofhus hadde gjort en meget god jobb med å passe sauene og holde gjeteren med selskap…
Til slutt må det sies at det var fryktelig trist å si farvel til en så god venn som Sofhus…

Katrine