Laugtun

I oktober 1986 kom Idavangen's Ariel ("Ari") hit. I denne artikkelen vil jeg fortelle litt om Ari's liv. Hun ble avlivet i august 1997 på grunn av livmorbetennelse. Hun ble 11 år.
Da vi kjøpte Ari, visste vi det skulle være en type vakthund, men, hvilken type vakthund, det visste vi ikke. I ettertid har vi forstått det. I Skandinavia har vi aldri hatt erfaringer med buskapsvoktere, selv om de fleste land i Sør-Europa har brukt vokterhunder i tusenvis av år som sauevoktere. Mange av vokterhundene har vært og er holdt som familiehunder i mange land. På grunn av manglende erfaringer, kunnskap og litteratur om rasen, så har det heller ikke vært problemfritt for vokterhundene å tilpasse seg som selskapshunder, like vanskelig har det også vært for mange nye vokterhundeiere å forstå hunden sin og behandle den rett.

Da Ari kom til oss, hadde vi Labrador retrievere, Flatcoated retrievere og Karelsk Bjørnehund. Alle hundene her har gått løse, unntatt "Karelen". De har fulgt oss inne som ute, i fjøset, på jorda og i skog og mark. Det skulle Ari også få.
Som valp var hun utrolig rolig. Hadde ikke apporteringstrang som retrieverne, heller ikke jaktbytteleking som jakthundene.Hun var snill og hengiven til alle, kunne sitte med labben i timevis for å bli klødd. Lydig var hun også som valp.
Første sommeren her var hun en stor valp på ca. 40 kg og ca. 67 cm høy. Hun gikk fremdeles fritt, men, hadde en annen atferd enn de andre hundene.
Mens de diltet i baken på meg, både ute og inne, gikk Ari mye for seg selv.
Var veldig opptatt med å lukte og undersøke i terrenget rundt gården.
Etter en time eller to, kom hun lykkelig heim. Kunne da sove i flere timer. Så var det nye felt rundt gården som skulle undersøkes. Unger og naboer som hun møtte på sine runder, fikk kose og klemme henne så mye de ville.

Rundt gården er det ca. 400-500 da. åpent terreng, med skogkruller og skog i yttergrensene. Innen terrenget er det barnehage, bedehus, ungdomshus, naboer og oss. På bedehuset var hun en fast gjest, for der var det gode kaker. Ungene i barnehagen ville gjerne bruke henne som ridehest og fikk det. Hun gikk sjelden inn til naboene, sjekket bare at det var i orden rundt dem, og var det søppelbøtten som sto ute, bar hun dem alltid med seg heim.
Når det var dansefest i ungdomshuset, møtte hun også bestandig opp, men gikk sin vei med en gang, for da var hun i arbeid.

En artig episode er om en lykkelig og glad festdeltaker som på tur heim, sovnet i veikanten og trodde han var kommet rett til himmels, da han våknet med en stor hvit skikkelse ved sin side. Men, det var selvsagt bare Ari som passet på ham.
Som unghund streifet hun en del utenom våres og naboenes områder, spesielt når hun fikk med seg labradoren og når utfartstrangen, nysgjerrigheten og energien var stor. Etter at hun ble voksen og fikk erfaring, var det hun sjøl som bestemte når hun skulle vokte, hvem hun skulle vokte og hvor hun skulle vokte. Døren her er bestandig åpen, så hun sjøl kunne velge om hun ville være ute eller inne.
På gården produserer vi bl.a. jordbær og korn, og vi bor ved kysten i Ytre Namdalen og har mye vær - skikkelig vær med regn, regn, storm og kuling.
Om våren og sommeren må vi jobbe også om natta. Dermed fikk vi også observere Ari om nettene, helt fra hennes første sommer.
Mai og juni har vært travle måneder også for hundene. Vipe og Tjeldreir over alt og masse rev som er ute etter eggene. Da har hun fått hjelp fra bl.a.
Cleo, Sabina og Cezar. Det har virkelig vært interessant å studere
hvordan de har fordelt ansvaret imellom seg ute i terrenget,utsiktspostene deres, ansvarsfølelsen de har hatt for alle levende vesen innen dere områder. De har aldri voktet mot folk, rådyr, elg eller fugler. De har kun vært opptatt av å holde reven unna områdene våres.Da farfar døde for 6 år siden og farmor ble alene, "flyttet" hun dit på dagtid, lå inne hos henne noen timer hver dag, og ellers utenom hennes ytterdør. Farmor har vært veldig stolt
over at hun fikk en så stor og snill hund som passet på
seg i en alder av 82 år.Om høsten er det elgjakt, da var hun en av driverne sammen med "mor" og flere Py'er og det har vært en fryd for dem alle. Enkelte ganger har Ari kommet bredsides med elgen ut av skogen. Da torde ikke jegerne å skyte, alle visste jo at Ari var mer verd enn en elg.

Egen og selvstendig har hun bestandig vært. Var hun på runden sin i arbeidstida, nyttet det ikke å lokke verken med lever eller kos. Det ville hun ha når runden var gått og ingen rev var i sikte. Uansett vær har Ari vært ute om nettene i 9 år. Hun har vært Lauga's maskot. Hun og de andre Py'ene her er samtaleemner i mange heimer, langt utenom våres krets. Hovedveien med tidvis stor trafikk går helt inntil hagen vår og de aller fleste trafikanter som ferdes her på kveld og nattes tid, ser de store hvite vokterhundene med refleksbånd på.Det har blitt en "hundegard", Gunnar om guttom har bygd hundehus og hundegårder, 9 i alt. I løpet av 12 år, har det bodd ca. 35 Py'er her. Gjennom flere år har jeg filmet hunder sammen med folk og sau. Hunder i arbeid, mest mot rev, men, også mot fremmede hunder, ørn og ikke minst mot bjørner.

Den unike filmen jeg har, da tre av mine kjæledegger fikk lov til å jage, stresse bort "tamme" bjørner i Pasvik, er faktisk bare unik. Omtalen der var; "For noen hunder..."!

Med så mange hunder på gården, har vi fått kunnskap og erfaring om forskjellige hunder, eksteriør, gemytt, atferd og forskjellige blodslinjer. I tillegg har jeg vært på studietur i USA og Israel, der pyrenéerhunder blir brukt bl.a. som sauevoktere mot rovdyr. Lærerikt har det også vært å besøke oppdrettere i Norge, Sverige, Danmark, Nederland og Nord-Irland.

- For oss var Ari den første flokkvokter og hun staket ut veien videre for oss og sine barn og barnebarn -

-Astrid Brenne Moe-