Pyreneerhund 

Artikkelen er hentet fra en serie som gikk i

Vi Menn i drene 1973 - 75.

^-"Hunder- ikke etter alfabetet, men etter hjertet"

Artikkelforfatter ukjent.

Redigert av Erik Sletholt.

Bildene er utlånt av Alain Pecoult.

Fra den aller første organiserte gårdsdriftens tid, da folk begynte a slå seg ned i familiesamfunn og oppdrettet kuer,
sauer og griser som husdyr, har de holdt hunden som hjelper. Hundene ble ble benyttet til å passe på husdyrflokken
og til å verne dem mot rovdyr. . Flere hunderaser har i århundreder vært benyttet til til dette, og stamfaren til dem alle var
den opprinnelige "bronsehunden".

Det viste seg ofte at de eksisterende europeiske hun-derasene ikke kunne verne flokkene sine mot de største rovdyrene,
som ulv og bjørn. Da romerene bragte hjem sine molosser  de store krigs-hundene som opprinnelis stammet fra Midt-Østen
ble disse etterhvert blandet med lokale hunde- raser og satt til  tjeneste  som  buskapshunder. Uten unntagelse var disse
hundene store, kraftige og farlige slåsskjemper som ikke vek unna for selv de største rovdyre-

ne.
Det hersker liten tvil om at de i begynnelsen var likefarlige for mennesker, og de hadde bare respekt for sine.

Men de store rovdyrene forsvant etterhvert fra de europeiske sletter og skoger, og med dem forsvant også de
store buskapshundene av doggetypen, for å bli erstattet av mindre og lettere hunder. I enkelte strøk holdt
rovdyrbestanden seg ved like  i Øde fjellstrøk som hadde liten forbindelse med omverdenen - og i disse strøkene
var det fortsatt behov for de store hundene. Et av disse strøkene var Pyreneene, den ville fjellkjeden som danner
grensen mellom Spania og Frankrike, og der finnes like fram til våre dager den store Pyreneerhunden.

Selv om Pyreneerhundens opprinnelige stamfar utvilsomt var en av de storre typer buskapshunder som fantes i
Europa sa langt tilbake som i bronsealderen - kan hende den samme typen som ga opphavet til den tyske Hovawart og
Schäfer- så er det ingen tvil om at den har en god del molosserblod i årene fra den tid romerske legioner okkuperte
Liberia og Gallia. Siden da har den levd avsondret oppe i fjellene, og har i mange hundre år utgjort en egen rase og type.

I all den tiden har den blitt brukt til en slags
altmulig-hund, og spiller fremdeles denne rollen
i sitt hjemland, som regnes å være Frankrike, samt
Baskernes del av Spania. Den var gjeterhund,
vakthund og rovdyrjeger.
Siden de store rovdyrene forsvant har også dens

gemyttet forandret seg betraktelig. Den utmerker
seg i dag som ualminnelig godmodig, og besjelet
av en uvanelig trofasthet og lojalitet mot sin herre,
for ikke å snakke om ubegrenset mot.
Nettopp på grunn av sin styrke, størrelse og
sitt mot fikk Pyreneerhunden allerede på et tidlig
tidspunkt stor anvendelse som vakthund ved de
store landeiendommene i Sør-Frankrike.
Et basrelieff fra det tolvte århundre viser
hunden sammen med det franske kongevåpen, hvilket tyder pa at den alt da ble benyttet på kronens eiendommer. I en beskrivelsefra år 1407 forteller historikeren Bourdet at Pyreneerhunden var fast inventar i vaktholdet ved slottet Lourdes.

 Riktig motehund bIe den forst da kong LudvigXIV brakte en med seg til Louvre i 1675.På  tross av denne berømmelse, og alle hundens gode egenskaper, tok det lang tid for den ble kjent utenfor sitt hjemland.^-
Nå har den imidlertid spredt seg til de fleste europeiske land, selv om den fremdeles er fatallig de fleste steder. Til Amerika kom
de to forste eksemplarer i 1824, som gave fra marki LaFayette til en av hans venner, amerikaneren Skinner arene mellom de to
verdenskrigene kom importen og avlen for alvor i gang i USA, selv om mange i mellomtiden var blitt importert av baskiske
sauegjetere som tok arbeid pa sauefarmene i New Mexico, Arizona og Colorado. Baskerne var vant til a gjete med hunder,
og de foretrakk sine egne, som var bedre skikket til å ta kampen opp med rovdyrene enn de mindre og lettere fårehundene.
Pyreneerhunden er en av vare største hunderaser, med en mankehøyde på opptil 80 cm. Bortsett fra størrelsen, har den allikevel mer preg av fårehund enn dogge. Den har en verdig, majestetisk holdning, er preget av mildhet og høy intelligens, og er ualminnelig vakker hund med en god del eleganse på tross av størrelsen. Den utholdenhet gjør opp for mangel på hastighet, og den kan ta seg fram i det vanskeligste terreng. Det er en av grunnene til at den ofte blir brukt av Baskerne til a smugle kostbare varer over grensen.

Gjeterhundens ansvarsfølelse er velkjent og  når den er pålagt en spesiell oppgave, kan denne ansvarsfølelsen overskygge alt annet. Selv kan komme i bakgrunnen. I så henseende er Pyreneerhunden ingen unntagelse. En bekjent av meg, en gammel basker kunne fortelle en episode som hente mens han guttunge. Midt på natten våknet han av en stor flokk sauer som ble drevet forbi på den smale veien like under vinduet hans. Da han kom ut neste morgen, var det ingen spor av den store flokken, bortsett fra noen ulldotter i krattet langs veien. Men på gresset i veikanten la en liten, nyfødt Pyreneervalp - en tispe. Gjeterhunden som hadde drevet flokken hadde åpenbart stoppet lenge nok til å føde, men hadde så fortsatt etter flokken.
Den lille valpen ble kalt LUBINA, for en av baskernes legender forteller at da gjeterne kom for å knele ved Kristi krybbe, hadde de med seg sine hunder MELAMPO, CUBILON og LUBINA. Disse hundene ble da hellige, og enhver hund som senere bar deres navn kunne aldri angripes av hundegalskap eller noen annen ondskap. Lille Lubina overlevde, og ble liksom moren hun aldri hadde sett, en utmerket gjeterhund.