Et pust fra fortiden...
"Hverdagsliv i Pyreneene under det gamle regime"
Oversatt av Gunnar Eri.
Kilde: International Great Pyrenees Review, Oktober 1980.
Fra første gang vi hørte om Pyreneerhunden, er den blitt omtalt som vokterhunden, gjeternes hjelper i kampen for å beskytte buskapen, opprinnelig i Pyreneene,
men også andre steder i verden hvor den typen arbeid var nødvendig. Gjeter, et ord som man øyeblikkelig assosierer med romantiske og naturskjønne seterlandskaper.
En mann og hund, og en masse sauer. Virkeligheten er nok ikke så glamorøs som i de filmene vi har sett, og den umiddelbare reaksjonen etter denne historien,
basert på dagens holdning : ……att de gadd !!
( Historien er opprinnelig oversatt fra fransk til engelsk av M. Guy Mansencal, Frankrike ).
For de som er interessert i vite noe om det livet som forfedrene til våre
Pyreneerhunder levde, vil jeg foreslå en meget interessant bok som ble utgitt i 1974 av
Hachette, Le Vie Quotidienne dans les Pyrenees sous l’Ancien Regime, skrevet
av J.F.Soulet.
Denne boken gir oss en detaljert og omfattende beskrivelse over det daglige
livet i Pyreneene fra 1500-tallet og langt ut på 1700-tallet. De strenge forholdene som
innbyggerne i denne regionen var pålagt å leve under, hvor villdyr streifet og hvor hver
tomme med dyrkbar jord var kjempet for og utnyttet til det ytterste, kan enkelt forklare
utviklingen av nå utprøvde og testede tradisjoner, og som viste seg å være
overraskende demokratiske.
Til tross for at Mr. Soulet bruker en del ord på dialekt, er de generelle
forklaringene og hans meget lesevennlige stil slik at mange lesere skulle kunne like hans
bok på originalspråket. Det kan også hjelpe oss og forstå våre egne hunder, hvis vi tar
oss en pause, lenge nok til å tenke igjennom hva slags liv den ble utviklet under, og for
hvilke, i noen avsidesliggende områder, fremdeles blir avlet.
M.G.M.
Historisk bilde fra landsbyen Foix, Frankrike, med Chateau Foix i bakgrunnen
“ Hverdagsliv i Pyreneene under det gamle regime “
Pyreneeren er gjeter på grunn av kall, og en stor og varierende samling av dyr,
representerte en familiens, eller en persons formue, i tidligere tider. I denne delen av
Frankrike, det eldste barnet var den ubestridte arving og ble automatisk familiens
overhode. Dette var ensbetydende med, at de yngre sønnenes eneste kompensasjon
ville være de dyrene som de klarte å samle. De ble ofte familiens gjeter.
Innbyggerne i sentrum av de Pyreneiske dalene spesialiserte seg tidlig på husdyrhold,
og livnærte seg av ull, smør og osteprodukter gjennom sommersesongen, som gjorde at
de var i stand til å skaffe seg korn og andre nødvendige varer, slik at de kunne komme
seg igjennom vinteren. De hadde tro på å ha så stor og varierende buskap som mulig,
og holdt hopper, muldyr, okser og kuer så vel som geiter og griser.
Bortsett fra arbeidsoksen, som hver familie var avhengig av for planting, pløying og
innhøsting rundt omkring landsbyen, og av og til en melkeku, var alle dyrene sent opp
på de høye beitemarkene i sommermånedene.
Når vinterens snø begynte å smelte, foretok Jurat’ene ( lokale rådgivere ) sin årlige inspeksjon av fjellbeitene. Da de kom tilbake annonserte de den lovlige avreisedatoen.
Denne nyheten ble spredt ved hjelp av trommer fra landsby til landsby gjennom hele dalen. Datoen for avreise, plasseringen av beiteland, antall dyr som tilhørte den
ommunale fellesflokken osv. , varierte voldsomt fra dal til dal, og fra år til år, avhengig som de tydeligvis var av de lokale forholdene. Antall kombinasjonsmuligheter var mange
og meget nøye overvåket, for fellesskapets beste.
En betydningsfull familie ville normalt betro sin buskap til familiens overhode,hans sønn , eller hans yngre bror ( det siste var mer vanlig enn det første ). De familier
som eide færre dyr, hadde vanligvis ingen annen utvei enn å leie en gjeter, som hadde en enormt ansvarsfull jobb. Hans lønn varierte mellom 20 til 120 pund, pluss retten til å
bringe et visst antall av sine egne dyr sammen med fellesflokken. Til gjengjeld var det forventet at han skulle anstrenge seg til å ha konstant vakt over dyrene som var
overlatt i hans varetekt.
En betydningsfull familie ville normalt betro sin buskap til familiens overhode,
hans sønn , eller hans yngre bror ( det siste var mer vanlig enn det første ). De familier
som eide færre dyr, hadde vanligvis ingen annen utvei enn å leie en gjeter, som hadde
en enormt ansvarsfull jobb. Hans lønn varierte mellom 20 til 120 pund, pluss retten til å
bringe et visst antall av sine egne dyr sammen med fellesflokken. Til gjengjeld var det
forventet at han skulle anstrenge seg til å ha konstant vakt over dyrene som var
overlatt i hans varetekt.
En Pyreneisk bonde var meget forsiktig i valget av sin gjeter, for vedkommende
var tiltrodd mesteparten av bondens kapital i flere måneder av året, og det var
gjeterens dyktighet, samvittighet, og evner som gjorde det mulig at denne kapitalen
økte, eller at verdien sank, eller simpelthen forsvant.
I de tilfeller hvor det gjaldt store antall dyr, for eksempel hvis hele landsbyen,
eller hele dalen, bestemte seg for å samle alt til en flokk, var det ikke uvanlig at det ble
leid inn en hel gruppe med gjetere ( enten ved utvelgelse eller på kontrakt ). I disse
tilfellene arbeidet de sammen under kommandoen av en leder de selv valgte. Det var
han som ville delegere de forskjellige oppgavene i henhold til de forskjelliges erfaring og
evner; enkelte skulle vokte flokken, andre skulle lage ost og smør, og andre igjen skulle
jakte eller fiske. Slik at gruppen alltid fungerte med maksimal effektivitet.
Forut for amountagna ( avreisen til fjellbeitene ) var det stor aktivitet i hver
eneste landsby. På en bestemt dag, på et bestemt tidspunkt, skulle hver eier bringe
sine dyr til samlingspunktet. Avhengig av eiernes prioriteringer, eller stedets tradisjoner,
hvert dyr ble der merket med enten rødt kritt eller at et merke ble brent inn i hornet.
Mange og varierende var bumerkene, som varierte fra enkle striper eller initialer, til
symboler for magi eller lykke, slik som stjerner, sol og hakekors. Så fort merkingen var
unnagjort, ble dyrene dekorert med bjeller som var festet på store halsband av tre. Det
var et utrolig mangfold av former, størrelser og lyder, og halsband av ask, kastanje,
valnøtt eller svart furu var ofte dekorert med merkelige geometriske mønster. De mest
tsmykkede bandene og de fineste bjellene var reservert for lederen av flokken.
Halsbandene var ikke bare for utsmykking, men tjente også som beskyttelse mot de
skarpe tennene til jagende rovdyr.
En gjeter og hans Pyreneerhund leder en flokk igjennom landsbyen
Mr Saulet beskriver disse travle hendelsene i detalj, og det er lett å se for seg
bildet av oppspilte dyr som myldrer rundt mens gjeterne laster muldyrene med de mest
nødvendige varene de hadde med seg – mel og salt, noen få ekstra klær og en øks.
Hver gjeter var høytidelig pyntet for anledningen, i den tradisjonelle grove hjemmelagde
kappen, ullhatten og jernbeslåtte tresko. I spesiallagde poser i beltet bar de med seg
en forsyning med salt, noe brød, noen få enkle hjelpemidler, en kniv og et fyrtøy.
Bevæpnet med kraftige stokker og ledsaget av sine hunder, disse unge mennene i
begynnelsen av sitt liv som mann, måtte ha vært et imponerende syn.
Det var to bestemte typer hunder. Den lille gjeterhunden, en gulbrun labrit.
( Sannsynligvis en gammel betegnelse på en lokal gjeterhund fra Labrit, en landsby
med 660 innb. i Landes. Nordvest for Pyreneene. I dag er hunderasen kjent som Le
Petit Pyrenean. Ovs. Anm. ) Dennes oppgave var å samle opp etternølerene og å
forhindre de uforsiktige i å rote seg bort i de stupbratte fjellsidene. Den andre, den
norme hvite hunden, hvis hovedoppgave var å beskytte flokken mot angrep fra ville dyr.
Dens lange fulle pels var en effektiv beskyttelse mot dens fienders tenner og klør, og
hans mest sårbare punkt, strupen, var beskyttet av et halsband med jern-pigger. Han
var en kamphund som ikke nølte med å kjempe mot en bjørn om det var nødvendig, og
hans innbitte kampvilje forårsaket noen ganger komplikasjoner i innhegningene i
landsbyen.
Gjetere og deres hunder i Pyreneene
( Den lille bergeren står mellom to gjetere til venstre for pyreneerhunden)
Men oppe i fjellene utgjorde han og labriten et ideelt arbeidslag som man
kunne stole på ville beskytte flokken dag og natt. Disse dyrebare allierte delte alt med
gjeterne, det slitsomme daglige livet oppe på sommerbeitene og til og med deres
parsomme måltider.
Et nesten uventet signal fra sjefsgjeteren brakte orden i den heller kaotiske
tilstanden. Til lyden av utallige bjeller, hele horden av brekende, rautende, og bjeffende
dyr satte av gårde i en sky av støv. Starten på enda et sommereventyr.
Konvoien ville følge talløse stier og bekker oppover i dalen, krysse tre- eller
steinbruer som var bygd i felleskap, og bevege seg stadig oppover mot fjellbeitene.
Gjeterens første oppgave når de var kommet fram, var å regnosere terrenget
og å merke ut de angitte grensene for det territoriet som var tildelt ham og hans flokk
( sa mountagno ). Hvis han ønsket å unngå bøter eller til og med konfiskering av sine
dyr, var han pålagt å holde seg innenfor disse begrensningene. Han ville sette opp sin
hovedleir på den mest gunstige plassen, i nærheten av et vanningssted, og bygge en
provisorisk innhegning av stein eller et trehinder, hvor dyrene kunne samles om natten.
Til seg selv tok gjeteren til takke med et enkelt overbygg, 1 til 1¼ meter høy.
De røffe stammene ble dekket med torv, skifer eller bark, og den eneste åpningen ville
være en lav, trang dør; lav og trang nok til å holde både regn og dyr ute. Inntil denne
”hytten” var mazuc, en slags hule eller kjeller, hvor smør og ost kunne lagres. I
ærheten ville det også være en grisebinge.
Gjeterens arbeidsdag var lang og hard. Han måtte opp ved daggry, og hans
første jobb var å melke dyrene. Melkingen strakk seg som oftest over flere timer, hvor
han sto bøyd over siden på dyrene og de eneste gangene han beveget seg, var når
han skulle tømme den lille trebutten med melk opp i et større kar.
Hvert dyr skulle sjekkes for sykdom eller skader mens det ble melket, og et
raskt blikk fra en ekspert kunne gå over resten av dyrene i samme tidsrom. Når han var
ferdig med melkingen, ville han samle flokken og hundene sine, og legge i vei til den
daglige birado – en rundtur som ville la dyrene finne nok gras for dagens beite.
Under de varmeste timene rundt middag, søkte både gjeter og dyr skygge
under trær, eller i skyggen fra steiner. Gjeteren ville muligens benytte disse stundene
til å spikke figurer eller spille fløyte. Tilbake i leiren var det i gang med melking igjen,
og når den var ferdig, måtte han begynne å lage ost. Et sparsommelig måltid sammen
med hundene, noen få timer velfortjent hvile, og så var det starte på nytt igjen.
Denne idylliske eksistensen, slik det høres ut, ble ofte komplisert av dårlig
vær – sola skinner ikke alltid i Pyreneene !! Tåken kan komme ned fra fjellet med en
utrolig hastighet og overraske både folk og fe. De villfarne som klarte å unngå å falle
utfor stupene, ville bli et lett bytte for ulver, bjørner eller gauper, som alltid var på
utkikk etter slike muligheter.
Gjeteren var sjelden utstyrt med skytevåpen, og måtte forsvare seg mot disse angrepene,
væpnet med kniven sin, øksa, den kraftige staven eller noen ganger
en slynge. Stormer, sykdom, skader eller plutselig mangel på tilstrekkelig beitemark; så mange
problemer som måtte løses. Muligens var det sistnevnte det som gjeteren
fryktet mest, i så fall hadde han to muligheter. Enten måtte han forlenge den daglige beiterunden,
men det forlenget også hans egen arbeidsdag, eller han kunne ” finne ”
noen på naboens beiter – en fremgangsmåte som ofte førte til stadige og blodige slagsmål,
for ikke å snakke om bøtene.
Ensformigheten i hans daglige liv ble noen ganger brutt ved at han fikk besøk av familiemedlemmer,
som hadde med seg nyheter fra landsbyen, uten tvil en
velkommen forandring i hans daglige gjøremål. Noen ganger under birado kunne han også treffe på andre gjetere, reisende, eller til og med smuglere og få et akseptabelt
øyeblikks samtale med dem.
Den gjeteren som ikke var i stand til å komme seg til landsbyen en gang i mellom, brukte sine ledige stunder til sin egen fordel. Han visste hvordan man lagde
det meste av det han trengte. Han strikket luer og sokker, han skar ut tresko, trehalsband til dyrene eller forskjellige hjelpeutstyr for å spise eller å lage ost.
Gjeteren var en mystisk og kraftfull personlighet i sine velkjente fjell. – Skulptør, treskjærer, musiker, ekspert på dyrehold, amatør-veterinær, meteorolog: det er ikke
til å undres over at hans jevnaldrende både misunte og fryktet ham.
Om høsten returnerte gjeteren og hans flokk til dalen, og landsbyene var igjen sentrum for intens aktivitet da dyrene skulle skilles, og hver eier skulle identifisere
og telle over sin flokk.
Innbyggerne i de midtre dalene, fra Lavedan til Couserans, var i stand til å ta vare på sine dyr gjennom vinteren, takket være et lager av tørt for som de hadde
skaffet seg i løpet av sommeren. Dyrene og deres gjetere ble huset i langt fra luksuriøse omgivelser, men de var i det minste på hjemlig grunn.
Om man befant seg i den østre eller vestre delen av Pyreneene, og dyreflokkene returnerte fra l’estivage , sommerbeite, var dette et signal til å begynne
forberedelsene til transhumance – overvintring på de lavere slettene fra November til
April.
Dyrene tilbrakte en meget kort tid i den hjemlige landsbyen, vanligvis bare lenge nok til at man fikk laget en liste og for at sauene ble klippet. Deretter var det ny
samling, og av sted til slettene.
Gjeterne måtte igjen stå overfor de samme farene, både fra naturens side og de menneskelige, i tillegg til at han enten måtte betale kontant for magre beiter som dyrene fant, eller overgi all gjødsel, all vinterull, halvparten av søyenes lam og melk til den lokale bonden som eide markene som ble passerte i løpet av vintermånedene.
Til tross for alt arbeidet som det omfattet og all den omsorgen som ble gitt dem, den gjennomsnittlige pyreneiske flokken var ikke av høy kvalitet. Beitene var ikke rikelige og avstandene som dyrene måtte dekke i deres søken etter mat, kan nok ha utviklet formen, med definitivt ikke fettet.
Noen få gjennomsnittsvekter kan muligens gi en pekepinn om typen dyr som streifet rundt i fjellene i disse historiske tider. En okse veide mellom 128 og 273 kg.; en ku mellom 96 og 162; en sau veide mindre enn 12 kg og en gris rundt 60 kg. Søyene ga lite melk slik at osten som ble produsert var av dårlig kvalitet. Smør ble sjelden laget på grann av vanskene med å forvare den. Hovedproduktet var sauenes ull som kunne veie mellom 2,5 til 5 kg. Tatt i betraktning den prisen som måtte betales for vinterbeite i lavlandet, og andre mer eller mindre uforutsette utgifter, slik som gjeterens lønn, bøter på grunn av dyr som hadde rømt etc., en kan forstå at livet i Pyreneene på denne tiden ikke var
noen lønnsomt latmannsliv, og at både mennesker og dyr måtte kjempe en konstant kamp for å overleve.
In the Pyrenees, av den franske kunstneren Rosa Bonhour, 1822-1899
Den pyreneiske gjeterhunden under arbeid med flokken sin ” Labrit ”
Copyright © mars 2009 Ann Christin Eri, All Rights Reserved